HATET

PS. INNLEGGET ER OPPDATTERT!

Nå som boken “Kvinner som hater kvinner” er her, ønsker en kvinne å fortelle om sine opplevelser med forfatteren som får så mye hat.

I forbindelse med at Anne Brith Davidsen gir ut boken “Kvinner som hater kvinner”, hvor hun forteller om sine opplevelser med netthat, har jeg bestemt meg for å ta bladet fra munnen og fortelle om min egen opplevelse med Anne Brith og hat.

I juni 2018 kom barnet mitt hjem fra skolen og fortalte at Anne Brith hadde vært der og intervjuet elevene om kroppspress. Svarene deres kunne bli brukt på hennes blogg. Barnet mitt går på ungdomsskolen, så jeg var først og fremst sjokkert over at barna ble intervjuet uten foresattes viten eller samtykke. Men jeg var også sjokkert over skolens valg av samarbeidspartner. Anne Brith har fremmet kroppspress flere ganger, blant annet med å reklamere for slankekaffe:

(Skjermdump fra innlegget “Kroppspress, tar bloggerne ansvar?” HER)

Jeg skrev en mail til skolen, hvor jeg spurte om rutiner omkring bloggerens tilgang til barna. Jeg ga også uttrykk for hvor skuffet jeg var over samarbeidet med Davidsen. I mailen lenket jeg til flere av hennes innlegg, som forherliger tynne kropper. Innleggene er slettet fra bloggen hennes i ettertid, men Internett glemmer aldri.

Dagen etter fikk jeg en telefon fra Anne Brith. Den startet forholdsvis greit med at hun i normalt stemmeleie sier at jeg sprer løgner om henne på nett, og at det ville vært mer realt og ta det med henne personlig. Siden jeg ikke har spredd løgner om henne på nett, hadde det ikke slått meg at jeg burde ha kontaktet henne. Jeg spurte hva hun siktet til, og hun henviste til Kvinneguiden.

Og ganske riktig hadde jeg opprettet bruker på Kvinneguiden, i forbindelse med denne saken. Jeg skrev et innlegg hvor jeg ba om tips til blogginnlegg som underbygget min påstand til skolen, om at de hadde feil representant til å belære 14-15 åringer om kroppspress. Jeg ønsket å levere en saklig og godt dokumentert mail, fordi jeg trodde at ledelsen ved skolen faktisk ikke visste om dette fra før av. “Asti” har skrevet om saken på bloggen sin HER

I telefonen påsto Anne Brith at hun hadde fått IP-adressen min av forumansvarlig på Kvinneguiden. Deretter hadde hun brukt en hacker for og finne meg. Sannheten var at hun hadde fått tilgang til mailen jeg sendte skolen, inkludert navn, adresse og telefonnummer. Var hun i tillegg innom Kvinneguiden, trengte hun ikke en hacker for å legge sammen to og to.

Jeg konfronterte Anne Brith med dette og hun innrømmet da at rektor hadde gitt henne mailen. Jeg må nevne at rektor nektet for dette. Det viste seg at det ikke bare var min mail Anne Brith hadde fått tilgang til. Også en annen bekymret mamma hadde klaget til skolen og blitt oppringt av Anne Brith. Hvor lekkasjen var kan jeg ikke bevise, men Anne Brith underbygget påstanden sin med å fortelle at rektor var stor fan av henne og imponert over at hun tjente 2,5 millioner i året.

Anne Brith sa hun skulle anmelde meg for å spre løgner om henne på nett, men hun nektet å svare på hva jeg hadde skrevet som var usant. Jeg hadde visst også løyet til skolen. Jeg svarte at det eneste jeg hadde skrevet om henne i mailen var linker til hennes egen blogg, og hvis det var løgn fikk hun ta det på sin egen kappe. På dette tidspunktet var Davidsen blitt virkelig sint. Hun skrek i telefonen og brukte uttrykk som jeg håper ikke er representativt for nordlendinger flest. Og hun skulle ikke bare anmelde meg, hun skulle gjøre livet mitt jævlig vanskelig. Jeg spurte hva hun mente, og hun svarte at jeg fikk vente og se, men livet mitt skulle bli jævlig vanskelig. Hun sa hun visste hvem barnet mitt var og hvilken klasse det gikk i. Og så slang hun på.

Jeg var lamslått. Middagsgjestene som hadde hørt hele samtalen var også lamslått. Vi ble enige om at jeg skulle ringe henne opp igjen, for det hørtes vitterlig ut som om hun truet barnet mitt, og vi ville være sikre. Og utrolig nok tok hun telefonen. Jeg spurte: -“Truet du nettopp barnet mitt?” Svaret var: -“Nei, det ville jeg aldri gjøre, men livet ditt skal bli jævlig vanskelig.”

Anne Brith sier at kommentaren “Jeg vet hvor du bor”, som datteren visstnok skal ha fått på sin lukkede Instagram, og som er fra i fjor høst, fikk henne til å legge ned bloggen sin (et halvt år senere) fordi hun ble redd. At hun sa til meg: “Jeg skal gjøre livet ditt jævlig vanskelig, jeg vet hvem barnet ditt er og hvilken klasse det går i”, mener jeg er mange hakk verre.

Både jeg og mannen min ble bekymret. Det er ikke slik at jeg tror Anne Brith kommer til og banke opp barnet mitt i en mørk skog. Så god fantasi har jeg ikke, men etter hvert som jeg leste meg opp på bloggen, så jeg et tydelig mønster hvor hun skriver de grusomste ting om lett identifiserbare folk, og kommer unna med det. Jeg var redd for at hun skulle skrive noe om meg som ville ramme barnet mitt. Eller enda verre, skrive om barnet selv. Og med jevne mellomrom har jeg blitt minnet på denne redselen, fordi Anne Brith har forsøkt og legge til barnet mitt på Facebook 3 ganger, det siste forsøket bare uker før bokslippet.

(Dette er én av gangene og ikke det nylige forsøket. Hun ble blokkert, men dukket da opp med en ny konto).

Tolker jeg det som en advarsel? Absolutt! Hva skal hun ellers med mitt tenåringsbarn? Hvorfor vil hun være Facebook-venn med en 15-åring, hvis mor hun hater så sterkt at hun skriker skjellsord til henne og truer henne på det groveste?

Anne Brith sier i forbindelse med lanseringen av boken at det er voksne damer med barn som hater mest. Man kan undre seg på hvordan hun vet dette, all den tid hatet og hetsen neppe kommer med avsenderens egentlige navn. Jeg tenker det ligger mye i ordtaket ”På seg selv kjenner man andre.”

I etterkant har det vært tett kommunikasjon mellom oss foreldre og skolen. Jeg har fortalt om truslene og jeg har bedt om at Anne Brith ikke skal ha tilgang til mitt barn. Vi har blitt tatt på alvor. I etterkant ble jeg faktisk nevnt i et blogginnlegg, men det var ikke så ille som jeg fryktet. Hun påsto at noen mammaer hadde gått inn for og ødelegge samarbeidet med skolen, men jeg tør påstå at hun ødela det samarbeidet helt selv. Dette innlegget har hun også fjernet.

Jeg er glad for at skolen tok truslene hennes på alvor. Jeg har ikke mottatt noen anmeldelse, enda.

Oppdatering fra kommentarfeltet:

Hei sammen!

Det er jeg som skrev gjesteinnlegget og jeg ser at det har kommet en del spørsmål i etterkant. Jeg vil først påpeke at jeg vurderte veldig fram og tilbake om jeg skulle ta dette under fullt navn. Jeg valgte å ikke gjøre det i hensyn til barnet. Nå har jeg svart Anne Brith på Facebook, under fullt navn, så jeg er ikke lenger anonym (Anne Brith har slettet motsvaret mitt). Les

Hvorfor anmeldte jeg ikke? Mitt 15 år gamle barn kom hjem og fortalte meg at en blogger var på skolen og intervjuet barn, og at resultatet kunne komme på bloggen hennes. Jeg syntes det var naturlig å kontakte skolen, ikke politiet, for å få fakta på bordet.

Jeg fikk et svar fra rektor, og tenkte saken var ferdig. Jeg hadde reagert på samme måte hvis hvilken som helst annen blogger som fremmet kroppspress, kom inn der. Dette var ikke fordi jeg var “ute etter” Anne Brith, hadde det vært Sophie Elise eller CBE, hadde resultatet vært det samme. Jeg hadde linket til blogginnlegg og spurt om rektor visste om disse. Siden det var Anne Brith, linket jeg til “Livet med high gap”, “The break up body”, reklamene for coffee zero, knekkebrøddietten og “Vi hyller de stygge og hader de fine”. Jeg dokumenterte klagen min, jeg kom ikke med løgner.

Anne Brith skulle aldri hatt tilgang til min kommunikasjon med skolen. Jeg kunne skrevet mye om hva jeg synes om det. Jeg kunne til og med anmeldt det. Grunnen til at jeg ikke gjorde dette, var at sønnen min fremdeles hadde ett år igjen på skolen. Er krig mot rektor hensiktsmessig? Rektor var veldig tydelig på at dette kunne løses med kommunikasjon og vi (vi var tross alt flere som ble ringt opp) valgte denne løsningen. Hva som kom fram av møtet velger jeg å ikke dele, av hensyn til de andre involverte, men vi kom til en enighet. Det er jeg glad for. Anne Brith lover nå på sin Facebookside å komme til bunns i dette, og jeg ønsker det velkomment.

På Facebook skriver Anne Brith at hun ringte for å beklage. Men samtalen foregikk som i hovedinnlegget. Måten hun startet den samtalen på ga ikke rom for beklagelser, hun angrep fra første stund. Hun kommer med endel påstander i innlegget sitt, som at jeg har møtt henne og sett niplene hennes. Sørum er et lite sted, men tro det eller ei, jeg hadde aldri møtt Anne Brith. Men jeg nevnte at bildene hun legger ut, hvor diverse private deler synes, blir et samtaleemne på skolen. Hun burde takke meg for tipset, men hun velger å lyve om det. Anne Brith bør huske på at hun og jeg ikke var de eneste som hørte samtalen.

Så hvorfor anmeldte jeg ikke Anne Brith? Fordi jeg ikke hadde en sak. Hun presiserte jo at hun IKKE truet sønnen min. Jeg oppfattet det som en trussel, det tror jeg alle ville gjort, men det er ikke juridisk hold i det. Det ville vært nok en sak som politiet måtte bruke tid på å henlegge. Men jeg var i kontakt med politiet, som rådet meg til å la saken ligge, fordi Anne Brith næres av konflikt. Så jeg hadde ikke tenkt å gjøre mer ut av det.

Et par uker senere oppdaget vi at sønnen min var venn med henne på Facebook. Vi hadde ikke fortalt han om dette, vi ville ikke at han skulle vite det pga alle barna involvert. Vi spurte hvorfor han aksepterte venneforespørselen, og han svarte at han ble smigret over at en blogger ville være venn med han. Hun ble slettet og blokkert. En tid senere fortalte han at hun hadde forsøkt å legge han til igjen, denne gangen med en ny konto. Da fortalte vi om truslene og fikk han til å blokkere igjen. Så kommer det vanskelige, en uke eller to før bokutgivelse prøver hun igjen. Han fortalte ikke dette før boken var ute og jeg lettet fortalte at jeg ikke var med i innholdet. Det ble oppvask, for han hadde jo fått beskjed om å blokkere. Men han er 16 og nyskjerrig. Han gjør ikke den feilen igjen.

Grunnen til at jeg delte min historie er tredelt. Jeg har lest boken, og jeg kjenner flere av de som er omtalt. Jeg ser at Anne Brith har en helt annen oppfattelse av sannheten enn dem. Hun kommer mad rene løgner og beskyldninger som ikke hører noe sted hjemme. Mye av det hun skriver i boka er motbevist. Folk har lagt fram beviser. Likevel serverer hun løgner som passer hennes narrativ. Jeg synes ikke det er riktig. Mange beskriver opplevelser med henne som er skremmende lik min. Så historien min var delvis en støtte til disse.

Den andre grunnen var at jeg følte meg truet, og jeg ønsker ikke lenger å trues til taushet. Det at hun stadig forsøker å legge til sønnen min på Facebook, er ubehagelig, med tanke på at hun har indirekte truet han. Jeg så et sted at noen lurte på hvorfor sønnen min og Anne Brith hadde så mange felles venner, det vet jeg ikke. Jeg vet at hun legger til en masse unger på SoMe, men bare Anne Brith kan svare på hvorfor. Men at hun legger til min sønn, 3 ganger, er neppe en glipp. Dette fungerte mot sin hensikt, jeg finner meg ikke i sånt, dermed kom historien min.

Den aller viktigste grunnen til at jeg skrev blogginnlegget, var at Anne Brith Davidsen gir ut bok og framstiller det som en kamp mot netthat, og det på selveste kvinnedagen. Det er en trist utvikling. Boken er en eneste lang selvrettferdig forsvarstale. Den oser av hat. Men media biter på. Det bør ikke få stå uimotsagt!

Kvinne som ikke hater

 

 

104 thoughts on “HATET

  1. Så Facebook ble den nye kanalen hvor hun hang ut folk i stedet for på bloggen. Tok ikke lang tid, og det etter IG poster som (igjen) handlet om å legge ting bak seg og ny start. Så fort hun møtte litt motstand begynte slette-raidet og til slutt var visst hele det lange FB innlegget borte. Tipper bloggen blir tatt i bruk neste gang, eventuelt podcast.
    Hanne: Er det noen som er sterk og tøff, så er det deg! AB hadde nok ikke regnet med at du skulle dukke opp i kommentarfeltet hennes. Virket ikke som hun trodde det ville dukke opp kritikk fra noen med fullt navn. (Hun må ha blokkert hundrevis av folk) Da ble det vanskelig å sutre over hat fra anonyme nettroll, og hun stakk med halen mellom bena.

  2. Hanne, du er så tøff som står frem. Det er viktig og riktig å ta den kampen. Du skriver saklig og konstruktivt uten hets, hat, mobbing eller hersketeknikk. Da backfired den lange facebookranten hennes om de fæle anonyme hetserne. Fornøyelig, men samtidig tragisk.

  3. Spørsmål!
    Om Erna Solberg finner ut at hun skal vedta en lovendring, kan kritiske motsvar da klassifiseres som hat og mobbing? De er jo ikke enig med henne og da har jeg forstått det sånn at det kan feies unna og blokkeres nemlig..!
    Spør for en venn ⭐

  4. Hvis mitt barn hadde kommet hjem fra skolen og fortalt noe jeg syntes var graverende så hadde ikke min første tanke vært å gå inn på KG (eller et annet forum) og skrive om dette. Jeg hadde sporenstreks tatt kontakt med skolen og spurt om dette var lov, hvilke avtaler de hadde og med hvem. Må og rette litt på deg, den kriminelle lavalder i Norge er faktisk 15 år, det er den seksuelle lavalder som er 16, så barnet ditt var ikke under, selv om det ikke har noen betydning, hn var uansett ikke myndig.
    Ut fra hva du skriver så hadde jeg nok også anmeldt skolen for å vise mitt barn hvor alvorlig jeg så på dette.

    Jeg ser du skriver at hn stadig legger seg til (på forspørsel fra AB) hennes FB. Kanskje han ikke har skjønt hvor alvorlig dette egentlig er?
    Du tenker at barnet sitt skal gå på skolen der videre. Jeg tenker at skolen, med såpass mange pedagoger, bør være profesjonelle nok til å skille sak og person.

    Å skrive et innlegg påen annens blogg og kommentere på AB sin FB (som du måtte skjønne ble slettet) har ingen hensikt. Det kommer kun en masse kommentarer. Så kommer en ny “skandaleblogger” og vips, dette rant bort i sanden.

    Jeg har ikke lest boken, jeg kommer heller ikke til å lese den. Den damen får ingen oppmerksomhet fra meg.

    1. Jeg tror du misforstod rekkefølgen i hendelsene. Så vidt jeg kan se av blogginnlegget ble skolen kontaktet først – og innlegget på KG skrevet senere.

      1. Nei jeg har ikke misforstått noe. Kanskje du bør åpne linken inn til Asti sitt innlegg?

    1. Anonym 07.26
      Ikke for å blande meg, men av og til så lurer jeg på enkelte bare leser kommentarfeltet og av hvilken grunn?
      Den linken det henvises til finner du om du leser det innlegget du har kommentert på. Det står med store, blå bokstaver HER. Trykk på HER

Comments are closed.