4. GJESTEINNLEGG

Av Lilja

Jeg følger debatten om bloggeres påvirkning og jeg er skremt langt inn i sjelen. Jeg jobber med barn og unge, og jeg ser hvordan de sliter og hvordan de prøver alt de kan å være som influencerne/bloggerne. Jeg ser klærne de kjøper, sminken de bruker, de falske vippene, kroppspresset, push-up bher, hvordan jentene desperat prøver å være som dem og hvordan guttene desperat prøver å være det disse jentene vil ha. Og ikke minst hvordan de ukritisk klikker liker på bilder og innlegg som legges ut av bloggere. Jeg kjenner igjen navnene deres på kommentarer og på klikk i ulike medier, så jeg VET at de gjør det, jeg antar ikke bare. De drømmer seg bort i en verden som egentlig ikke finnes, i alle fall ikke for veldig mange. En verden der det er vanlig med botox og fillers i en alder av 20, troen om at blogging er en hard jobb, rådyre ferieturer, og gjerne også operert rompe fordi man ikke gidder å trene den større. Og fordi de som har råd til alt dette har tjent pengene sine ved å påvirke unge mennesker til å tro på det de skriver og reklamerer for!

 

For jeg er en sånn «politi-lærer» og en «politi-mamma» som følger så godt med jeg bare kan. Jeg er venner med de unge på facebook, og der jeg får tillatelse følger jeg dem på instagram og snapchat. Jeg er sikkert fryktelig irriterende og snokete, men samtidig opplever jeg at de gjerne vil ha meg der. Det er nok på en måte litt trygt. Jeg gjør det jo ikke for å rette pekefinger, men for å være føre var, og for å kunne gi støtte hvis og når det trengs.

Likevel vet jeg jo at jeg ikke på langt nær får med meg alt, det er umulig. Men de vet at jeg prøver, og vi snakker sammen. Jeg tar opp temaer som jeg ser de er opptatt av, som bloggere, Paradise Hotel, kroppspress, trening, alkohol og hva det nå måtte være. Jeg prøver å skape et filter sammen med dem, uten skremselspropaganda eller en fiendtlig holdning til det de bryr seg om. Jeg viser at jeg er interessert, og jeg lytter til dem og tar dem alvorlig, men passer også på å vise en sunn tilnærming, og gir dem min kunnskap som jeg har opparbeidet med alderen.

Tar de det til seg? Sikkert ikke alt og sikkert ikke nå. Men jeg tror at det på et eller annet plan går inn, og så kan de hente det frem igjen når de selv begynner å utvikle litt mer filter og en litt mer kritisk holdning til det de blir servert i sosiale medier. Klarer jeg å så en ørliten kritisk tanke, er jeg på rett vei.

IMG_2237

Det aller verste jeg leser er at bloggerne sier de ikke kan ta ansvar for påvirkningen de har. Og det går igjen og igjen hos de fleste. Sist da det ble skrevet en kronikk av unge Selma Stedje Aashagen (https://m.nettavisen.no/meninger/friskemeninger/vr-sa-snill-a-fa-en-slutt-pa-dette-tv-programmet/3423428521.htmlom), om hvordan unge mennesker oppfører seg på Paradise Hotel, og at de må tenke på at 10-åringer ser på. Her sier blant annet Sofie Caroline Nilsen i bloggen sin at foreldrene må gjøre jobben med å hindre at så små barn ser på. Jeg blir helt matt! Så klart er det i utgangspunktet foreldres ansvar, det er jo ingen som er uenige i det håper jeg.  Og heldigvis finnes det mange unge mennesker med oppegående foreldre som passer godt på, og med filter, evne til kritisk tenkning og gode verdier. Men påvirkes ubevisst eller bevisst gjør vi nesten alle, som mange av dere sier. Jeg er ingen helgen selv og innrømmer lett at jeg har hatt vippeextensions og kjøpt vippeserum, men enn så lenge har jeg bestemt meg for å slutte med sånt tull, og botox og operasjoner av ditt og datt er ikke aktuelt til tross for rynker og en alder som tynger.

Og så kommer det aller største problemet med denne ansvarsfraskrivelsen: hva med de barna og ungdommene som ikke har noen hjemme til å hjelpe dem med filteret og tenkningen? De som ikke har foreldre som fungerer av en eller annen grunn, eller som ikke har noen hjemme som kan bidra? Hva når mor og far ikke synes dette er viktig eller noe å henge seg opp i? Eller ikke er tilstede? Hva når man ikke har med seg de trygge verdiene hjemmefra og ikke har noen å snakke med? Når man ikke forstår hva det vil si å dele ukritisk? For det er nemlig altfor mange unge som ikke har dette med seg hjemmefra. Jeg vet det fordi jeg ser det. Og grunnene er mange. Det finnes fryktelig mange barn og unge som ikke har foreldre som fungerer. Det kan være rus, psykiatri, svake evner, eller annen sykdom, og så videre. Foreldre som rett og slett ikke klarer, eller gidder, å gi barna og ungdommene de verktøyene de trenger for å forstå og ta de gode valgene.

Barn som lever i omsorgssvikt fra de er født, får i følge forskning så store skader i hjernen at de faktisk ikke lærer å regulere følelser når de blir eldre (dette er veldig enkelt forklart, men les gjerne boka Utviklingstraumer av Dag Nordanger eller se hans videoer på youtube). De har altså ikke den samme muligheten som oss andre til å regulere seg når de blir påvirket, og dermed heller ikke til å vite hvordan de skal klare å lage seg filter og ta de gode valgene. De har altså heller ikke noen som forteller dem at livet influencerne/bloggerne lever ikke er normale. Når man mangler denne reguleringen har man også liten forståelse for hva som er vanlig å gjøre og ikke, man tenker ikke over konsekvensene i det hele tatt, spesielt ikke når det gjelder ting som gir oppmerksomhet. For mange av dem er all oppmerksomhet god oppmerksomhet, spesielt i ung alder. Jeg har sett og møtt mange av disse barna selv, og jeg er ikke i tvil om at de trenger massiv støtte for å klare å håndtere påvirkningen fra influencerne/bloggerne.

Jeg forstår at influencerne/bloggerne ikke har tid til å lese bøker og artikler om utviklingstraumer og barn som ikke har fungerende foreldre, all den tid de må løpe fra avtale til avtale der de fikser hår, negler, får botox, og blir operert. Jeg skjønner også at det er tungt å ta inn over seg at man faktisk har et ansvar, og da er det så klart lettere å skylde på alle andre for at barn og unge påvirkes. Men jeg skulle virkelig ønske at de var sitt ansvar mer bevisst, og at de i alle fall ville prøve å tenke tanken på at det ikke er så enkelt som de vil ha det til når de skyver ansvaret over på foreldrene. Hvis de er så smarte og oppegående som de selv liker å gi inntrykk av, ville de også forstå at barn og unge ER forskjellige og HAR forskjellig bakgrunn og bagasje. Så neste gang de sier at alt er foreldrenes ansvar vil jeg gjerne at de skal kontakte meg, så kan jeg fortelle dem en sannhet eller to om hvordan mange barn har det, og hvordan de ikke har de grensene de fleste barn og unge heldigvis har (eller i det minste opparbeider seg etter hvert)!

Til slutt vil jeg bare si: SKAM DERE influencere/bloggere for å ha en så dårlig holdning til et så viktig og sårbart tema, og for å fraskrive dere for alt ansvar for den påvirkningen dere faktisk har!

Hilsen trist og frustrert mor, fostermor og lærer.